En sommer i Hadelands landskap
Moon tree moon og Dyptid
Av Bjørn Hatterud
Noe av det underligste jeg visste da jeg var yngre var å besøke hytter eller boliger som lå skikkelig landlig til, som hadde landskapsmalerier i stua. Her var man altså bare så vidt kommet innenfor dørene, vekk fra naturen og skogen, eller åkrer og jorder, så var det dette man skulle se på? Enda mer natur og kulturlandskap?
Det jeg ikke tok innover meg den gangen er at vi mennesker er midlertidige gjester i noe større, at vår tenkning og våre liv går i dialog med natur og opp-pløyde landskaper, enten vi vil det eller ei. Selv det mest intense bysentrum er avhengig av matforsyning og oksygen fra grønne landskaper. Alt vi har er først grodd opp av jorda.
En annen ting jeg skjønte etter hvert, er at bildene jeg så i hytter og hus på bygda, ikke er rene avbildninger av naturen der ute. Kunst har andre funksjoner, kunstverkene rundt oss øver oss opp i å se. Kunstens former, farger, teknikker, materialer og motiver, minner oss om hvordan vi ser verden rundt oss; vårt blikk som forandres hele tida. Vi ser sjelden den samme åsen, eller det samme jordet helt likt. Får vi ny kunnskap om et fenomen ser vi det med nye øyne. Livserfaring og tilegnet kunnskap gjør at man opplever alt annerledes.
Det er i refleksjoner over slike ting at Sofie Berntsen og Tone Bjordam møtes i Glasslåven. Begge har hentet motiver fra Hadeland, men de ser landskapene ulikt, noe som henger sammen med deres svært ulike kunstnerskap. La oss bli litt bedre kjent med kunstnerne.
Sofie Berntsen har tilbrakt mye av oppveksten på Hadeland, på et sommersted satt opp av oldefaren. Nå er det gamle sommerstedet et moderne kunstnerhjem og atelier, der mye av denne utstillingen er blitt til. Berntsen ble først kjent som en vitenskapelig og akademisk tenkende kunstner, med kontrollert presisjonshåndverk. Utstillingen «Skogen og fjellet» hos Kunstnerforbundet i 2009, er et eksempel. I denne ble et vell av presise tegninger, tegnede grafer og kart, presentert sammen med fotografier, innsamlet naturlig materiale, og vitenskapelige referanser. En kritiker omtalte henne nedlatende som «flink pike».
Så skjedde en vending i kunstnerskapet, et intervju med bladet Kunst #3 2013 beskriver Berntsen sin vending mot farger og former på følgende vis:
«I hele mitt liv har jeg vært en romantiker, en utforsker. Jeg har hatt et ønske om å bevege meg bortenfor det helt saklige. (...) Jeg har nok vært litt for redd i mine tidligere arbeider. Har ikke gitt nok faen. Tenkt for mye. (...) Jeg synes at kunst skal få lov til å uttrykke en mening, men samtidig behøver ikke denne meningen å være så uttalt, den må gjerne være ikke-verbal, men det må være noe. Kall det gjerne en nerve. Og det er det disse pastellene er.» Det er slike pasteller med nerve, Berntsen viser i Glasslåven.
Hun bruker fem ulike merker av pastellkritt, og har rundt fire hundre farger å velge mellom. Noen ganger bruker hun gjenbrukt funnet papir, andre ganger papir av resirkulert materiale. Hun river opp ferdige tegninger og lager kollasjer. Når hun jobber seg gjennom skogen og utsikten, er prosessen dokumentering, eksperimentering og meditasjon. Hun jobber i dialog med eget kunstnerskap og med kunsthistorien. Hun drar veksler på ulike malere fra ikke-figurativ kunst, fra Vasilij Kadinskij (1866-1944) til Günther Förg (1952-2013).
Det er altså ikke slik at bildene er rene avbildninger av skog på Hadeland. Verkene handler om erfaringen av å møte skogen. Dybden som oppstår i oss, i møte med naturen. Suset, luktene, lyset mellom trærne. Følelsen av andektighet der skogen åpner seg, og utsikten kommer til syne. I skogen er du bare et menneskedyr på farten. Et menneskedyr som stopper opp for å lytte til skogen, eller se ut over landskapet. Som kjenner seg som del av noe mye større, eldre og mer varig enn sosialt konstruerte regler. Skogen dømmer ingen. Skogen gir oss fri fra tankene om hvem vi er, og sansene åpnes.
Bildene hennes tar for seg opplevelsen av her og nå, et øyeblikk i skogen eller naturen. Tenk deg en vertikal linje, som mennesket står i, midt mellom jorda og himmelen.
Tone Bjordams verk former også en slags linje, som vi mennesker er i. Men hos henne befinner vi oss i en lang tidsakse. Bjordams kunstnerskap innbefatter video, performance med musikere, figurativ tegning, skulpturer, lysbokser, funne gjenstander og foto. Men alt handler på ulikt vis om det enorme tidsrommet som naturen og kulturlandskapene sakte har endret seg gjennom. Der Sofie Berntsen minner oss om at vi er små i en stor natur, minner Tone Bjordam oss om at vår tid er en så utrolig liten del av en uendelig lang tid. Andektigheten i møte med natur som Berntsens forteller om, kjenner Bjordam seg igjen i. Naturen og dens historie har gått som en åre gjennom kunstnerens liv.
Bjordam vokste opp på en gård i Bamble i Telemark, der besteforeldrene hadde bygd opp et museum med sjeldne bergarter, gravd fram i området. Istedenfor barnehage fikk Bjordam dager sammen med besteforeldre i skogen og naturen, i jakt etter tegn på svært gamle spor. Møtet med geologien ledet fram til en livslang kjærlighet for naturen, og en undring over de store endringene over lang tid.
Hennes rom i Glasslåven er som en stor levende organisme, der hovedverkene er malerier malt på vinduene. Vinduene er hver for seg inspirert av ulike tidsrom: Den tropiske havbunnen som fantes på Hadeland for rundt 450 millioner år siden. Den kaledonske fjellkjeden som løftet seg fram her for om lag 400 millioner år siden. Den vulkanske perioden på Hadeland for omtrent 280 millioner år siden. Et vindu viser nåtiden, med planter som trives i det kalkrike jordsmonnet forårsaket av geologiske hendelser langt tilbake i tid, og i et fremtidsvindu er hun inspirert av teorien om at kontinentene vil samle seg til et superkontinent om ca. 250 millioner år. Da blir det igjen hav på Hadeland.
Hun sier at hun «prøver å male fram det som var der for lenge siden, som vi ser forstenet blant annet i fossiler, men også hinte til hvordan det var når vekster og fauna i landskapet rundt fossilene var levende. Mange av de bløte, myke organismene som fantes syns ikke lenger, bare av og til som hint, skygger, avstøpninger.» Samtidig er nåtida mer eller mindre synlig gjennom vinduene, der vi ser ut på Hadelandsnaturen i dag, og menneskene som går rundt i den. I tillegg er bergarter og fossiler, drivved, lydskulpturer av steiner, og videoverk laget av blekk og vann i bevegelse, referanser til en tidshorisont som er oversiktlig for oss mennesker – her vi står nå.
Og, det er jo i nået at vi opplever natur, skogen og kulturlandskapene – det er i nåtida vi forvalter naturen. Innsikt i hvem vi mennesker er i møte med natur, skog og gamle kulturlandskaper, gjør oss mer ydmyke og mer oppmerksomme. Kunnskapen om de gamle landskapene vi ferdes i, gjør at vi lettere verdsetter det som tilsynelatende alltid har vært her. Derfor er Berntsen og Bjordams kunst så viktig. På hver sin måte lager de verk som skjerper blikket og hjelper oss til å se, slik at vi bedre kan oppfatte verdien av øyeblikkene der vi møter naturen som noe større enn oss, og som en del av oss.
Det er derfor vi henger landskapsbilder på veggen.
Utstillingene er kuratert av Monica Celius og Bjørn Hatterud.
Les mer her:
Sofie Berntsen
