Tilbakeskuende landskaper

Tilbakeskuende landskaper

Av Bjørn Hatterud

I sommer viser Glasslåven to utstillinger som ved første øyekast har lite til felles. I Høyloftet kan du se John Rausteins installasjon av terrakottafargede tekstilverk. I Bingen henger malerier, grafikk og materialverk fra Gran Kunstforenings samling, på en blåmalt vegg. 

De to utstillingene har faktisk likevel fellestrekk, om vi ser nærmere på dem. Vi begynner med samlingen fra kunstforeningen. Det er ikke uvanlig at norske kunstforeninger eier egne kunstsamlinger, rundt seksti prosent har slike. Likevel blir samlingene sjelden løftet fram, mange i kunstfeltet vet ikke om dem en gang. De blir ikke tatt på alvor. 

Slike lokale kunstsamlinger har en egen kvalitet. De er preget av smaken til de frivillige i foreningen, påvirket av kunstnerne som ble stilt ut, eller av lokal kunst. Verkene peker tilbake på tida de ble samlet i, konteksten og smaken som var rådende lokalt. Vurderingene som ble gjort da verk ble kjøpt til lokale samlinger var gjerne andre enn hos de store museene. 

Derfor eier Gran Kunstforening verk av kunstnere man kan se i Nasjonalmuseet, kunstnere man kan se i mange hjem på Hadeland, og kunstnere knapt noen har sett før. I samlingen er klassisk figurasjon, eksperimentell abstraksjon og konseptuelle verk, side om side. 

Slike samlinger likner på det den amerikanske forskeren Jack Halberstam kaller “eksentriske arkiv”. Altså samlinger som bryter med hvordan man er vant til at ting sorteres, som utfordrer høyt og lavt i kulturen, der vanlige kriterier for utvalg, sammenstilling, smak og kvalitet ikke er fulgt. Ifølge Halberstam vil eksentriske arkiv ofte mislykkes i å følge vanlige måleenheter for verdi eller gevinst. I stedet gir eksentriske arkiv oss kreativitet og frihet. 

Å vise en liten, lokal samling er en motkulturell handling mot kunstverdenens sentralisering, kommersialisering, og maktkonsentrasjon. Når Glasslåven viser et utvalg fra Gran Kunstforening er det en anerkjennelse av lokal smak, og kunstlivet på Hadeland gjennom femti år. Vi leter nysgjerrig i et eksentrisk arkiv og finner både frihet og kreativitet. 

John Raustein gir oss også et slags eksentrisk arkiv. Han er kjent for totalinstallasjoner der vegger er dekket av folder, formasjoner og skulpturer i mjuk tekstil, komplekse sømmer og en mengde detaljer. På gulvet er bærende strukturer, med tekstiler hengt, montert og kledd rundt. 

Teksten til Rausteins utstilling viser til at installasjonen tar for seg minner, der fargene er hentet fra misfargede gamle fargefotografier, tilbake fra den gangen faren døde i 1983. Rausteins installasjoner bærer alltid i seg minner fra oppveksten. Han har i intervjuer vektlagt tekstilers evne til å vekke til live uartikulerte minner, og han har fortalt om oppveksten som en gutt oppdratt av ei mor og hennes tanter. Faren var en sjømann, som var mye på sjøen og som døde tidlig. Det meste av tida var det lille John, mora og de andre kvinnene. En verden av kvinnefellesskap. Syklubb og broderi. Pynt og mjuke tekstiler. 

Raustein gikk tekstillinje på videregående, senere tekstil på Kunsthøyskolen i Bergen. Hele veien var han omtrent den eneste gutten eller mannen i klassa. Tekstilkunst har hatt kvinnelige konnotasjoner, historisk sett. Tekstiler var noe som kvinner jobbet med alene eller i lukkede kvinnefellesskap, primært i et hjemmemiljø.

I motsetningsforhold mellom det kvinnelige og mannlige har det kvinnelige historisk sett vært sett på som minst økonomisk verdifullt, minst solid, minst akademisk interessant og minst viktig. Tekstilkunst ble belemret med referanser som noe underdanig, privat og noe man gjør for sin egen familie. Tekstil var pene ting som ikke skulle vises utenfor egen stue. Noe intimt og klamt. Å sitte der og sy var liksom ikke stor kunst. 

Og det er her det eksentriske arkivet kommer inn igjen. Raustein bryter reglene for hva som kunsten normalt ser på som viktig. Han bruker materialer som ser billige ut, samtidig som det er et enormt arbeid som ligger bak. Han bruker komplekse og tidkrevende teknikker, men de er hentet fra det som er sett på som lavkulturelt, folkelig og kvinnelig tekstilhåndverk. 

Masseproduserte bomullstekstiler er blitt til verk som er ekstravagante, maksimalistiske og følelsesladde. Her er scenografi og drama, former fra blomsteroppsatser, pynteduker og staffasje. Samtidig er det assosiasjoner til sjøfart, stillaser fra byggeindustrien, kabler fra skipsindustrien og offshore. Alt kombinert med former som kan likne avvikende kropper. Alt dette er knyttet opp mot fargene fra fotografiene som ble tatt like før faren døde. 

Hele veien vaker Rausteins personlige biografi i bakgrunnen. Rausteins verkstitler refererer som regel til hans egen livshistorie, i stedet for til kunsthistorien eller tung teori. Installasjonen består av former, mønstre og minner som er overraskende og uventede. 

Vi har alle minner fra livene våre, de er våre personlige indre arkiver. John Rausteins store installasjon viser oss hvor tilfeldig sammenrasket minnene våre på sett og vis er. Minnene som er ekstra betydningsfulle for oss, er gjerne de som bryter reglene for hva som normalt blir sett på som verdifullt. Vi minnes iskremen som smeltet. Ballongen som forsvant til himmels. Det gode måltidet som ble spist opp. Den korte, men viktige samtalen. Ferien som regnet bort. De sterkeste minnene er gjerne fra opplevelser som verken ga oss penger eller prestisje. 

Slik er det også med ting som vekker minner. Alle har vi arvegods som kanskje ikke er verdt mye i penger, men som vekker store følelser. Som har verdi på grunn av minnene knyttet til. Og her er vi tilbake til Gran Kunstforenings samling. Verkene som vises er kunstforeningens minnebok, på et vis. Gjenstandene som vises er kanskje litt uventede og underlige i utvalg, sett fra et mer sentralisert, kommersielt eller maktblikk i kunstfeltet. 

Men nettopp slike brudd med etablerte måleenheter for hva som er ment å ha verdi og gevinst virker frigjørende og fremmer kreativitet. 

Utstillingene er kuratert av Sofie Berntsen og Bjørn Hatterud.

Les mer her:
John K. Raustein

Landskaper og skapninger på Gran, en kuratert visning av Gran kunstforenings samling